Ironstone stikker til fjells!

Det startet med en aldri så liten ide...

Bakgrunn 

Vi i Ironstone har gledet oss til gjenåpning etter mange måneder med Covid-restriksjoner. Og når vi endelig kunne møtes, ønsket vi å gjøre det med en tur vekk fra kontorlandskap, kaffemaskiner og standups. Tidlig våren 2021 hadde noen hos oss snakket om å stille i ultra-distansen i Skåbu Fjellmaraton, og ettersom ingen av oss hadde vært i Skåbu før, ga det seg selv: Vi tar en helg i den norske fjellheimen! 

Av de 16 av oss som reiste til fjells, var det 5 som var påmeldt Jotunheimvegen Ultra (57 kilometer), 5 som var påmeldt 7,5 kilometer terreng, mens resten la opp til en vakker tur i høstlige omgivelser rundt Skåbu. 

Forberedelsene 

Man stiller ikke opp i en ultramaraton uforberedt, så vi gjorde hjemmeleksa vår: Vi leide Andreas Angeltveit fra AP-Performance, og fra august løp vi ukentlige felles intervalløkter i Frognerparken, i tillegg til langturer og annen egentrening utenom. Spørsmål, erfaringer, råd og utstyr ble flittig diskutert på egen Teams-kanal. Hva vi skulle kle oss i, hvilke sko som skulle brukes, type sekk og innhold ble grundig gjennomgått flere ganger. Grove terrengsko med god demping fra Hoka og Brooks, tights og jakker fra Gore, sekker fra Salomon og Camelbak, og GPS-klokker fra Garmin ble gjengangerne. 

Den siste uka tok Tormod initiativ til gjennomgang av game plan. Vi visste jo ikke helt hva vi begav oss ut på, men vi la en plan og diskuterte scenarier og hva vi skulle gjøre dersom x eller y skjer. Som tidligere USA-president Dwight Eisenhower utallige ganger er blitt sitert på: «Plans are nothing; planning is everything.» 

Ingen av oss hadde løpt en ultra før, og 57 kilometer til beins var en ukjent størrelse for alle. Vi ble derfor enige om at målet for deltakelse, var å fullføre sammen på rundt 8 timer. Sammen skulle vi bryte noen fysiske og mentale barrierer! 

Vi reiser til fjells 

Ettermiddagen fredag 1. oktober gikk bussen fra Oslo, og bussturen bar preg av god stemning og nerver før den store dagen. Fra Lillehammer opp til Skåbu er naturen usedvanlig vakker på denne tiden av året, og flere av oss fikk sett en del av Norge som ikke er så kjent.  

Ute striregnet det kraftig, men Yr ga grunn til økt optimisme for oss som skulle løpe: Opptil flere timer med opphold. På det vakre, intime Skåbu Fjellhotell ble det servert en deilig pastarett – det perfekte måltidet dagen før dagen. Å se igjen kollegaene, i avslappende omgivelser, var veldig deilig – og det krevde disiplin for ultra-løperne å legge seg tidlig...  

Jotunheimvegen Ultra

Kl. 0615 satteJens, Pernille, Ellen, Tormod og Erikseg på bussen til Bygdin, hvor starten gikk. Etter hvert som morgensolen steg opp, åpenbarte den hinsides vakre Jotunheimen seg, med alle de små og store toppene, og himmelen var helt klar. Det var som om arrangørene hadde bestilt tidenes høstvær!  

I sekkene våre lå det ekstra lue, hansker, buff, sokker og regnjakke, i tillegg til drikke og gels. Bortsett fra hansker, var alt det andre helt bortkastet å bære på – men det kunne vi ikke vite da vi stod på startstreken med nerver i høyspenn.   

Når man skal løpe så langt som en ultradistanse, er det viktig å komme inn i en flytsone og disponere kreftene fornuftig. I den friske høstlufta, med solstrålene inn fra høyre og en nymåne rett over hodet på oss, fant vi raskt rytmen.  

Det var fristende å forsøke å hive seg på de raskeste gutta og jentene, for de fløy forbi i en heseblesende fart, men det ville vært oppskriften på helsprekk. I stedet holdt vi oss til vår egen game plan. Vi la oss på noe raskere enn 8:00 min/km etter råd fra flere erfarne ultra-løpere, som poengterte at det er på slutten at man får betalt for å starte rolig. For å illustrere hastigheten: Vi snakket uanstrengt hele veien, både med hverandre og andre deltakere. Samtaletemaene ble etter hvert mange og varierte. Det er mange måter å bygge langånd og bli kjent med hverandre på, men å løpe ultramaraton skaper helt tydelig samhold på en helt unik måte.  

Etter hvert som milene fløy unna, var det tydelig at vi hadde gjort hjemmeleksa vår. Ingen antydninger til gnagsår, smerter eller kramper, næringsinntaket satt som det skulle, alt av utstyr fungerte nøyaktig som tiltenkt, humøret var gjennomgående god, og vi holdt omtrent den farten vi hadde sett for oss. Den siste krønen opp til Skåbu – 3 kilometer med 10% stigning – var akkurat så tøff som vi fryktet, men vi kom oss opp med et (kanskje litt anstrengt) smil og cruiset inn til målgang nøyaktig som vi planla.  

Ellen, Tormod og Erik fullførte på 8:02, mens Jens og Pernille kom inn på 8:46. Tiden fra start til mål tok altså 8:02, hvorav 13 minutter ble tilbrakt på matstasjoner og i grøftene for å late vannet. Totalt brant vi cirka 3.600 kalorier og tok 69.000 skritt, tilsvarende 85 centimeter per skritt. 1,5 liter Maurten sportsdrikke, 1,0 liter vann, 6 Maurten gels, et par lefser, en halv banan og to kopper Coca Cola ble inntatt underveis av hver av oss.  

En viktig betraktning med resultatlister fra denne typen konkurranser, er at du skal være hardcore for å melde deg på en ultramaraton. Bare å stille til start er i seg selv modig, og å fullføre står det respekt av. Så selv om vi havnet godt nede på resultatlista, har vi gjennomført noe som for de fleste framstår som uoverkommelig. Og det er hele poenget: Å løpe en ultramaraton er krevende, men vi brøt en barriere sammen. For oss ble dette en fantastisk opplevelse, og den ble desto hyggeligere og enklere fordi vi gjorde det sammen.  

De andre aktivitetene 

Ola, Tathagat, Sanel, Stephen og Anders stilte opp i den kortere, men langt mer intense distansen. Anders tok like godt på seg en ryggsekk med en høyttaler i, og med Stephen som selvutnevnt DJ, ble det god stemning i løypa. De gjennomførte i god stil, og som førstereis i løpekonkurranser ga dette så mye mersmak at kveldens samtaletema var hvilke halvmaratoner vi skal melde oss på neste sesong! 

Og for de som ikke ville løpe, tok turgeneralen Natalia med seg Sigita, Fredrik, Kristoffer, Peter og Emil på en fin tur i Skåbu, rundt Skardfjelltoppen. Dermed ble det noe for alle og enhver hva gjelder å oppleve den norske fjellheimen i sine vakre, høstlige farger.  

Kvelden ble avsluttet med en deilig fire retters middag på hotellet, med hyggelige taler, premiering for vinnere av fotokonkurranse, og ikke minst litt uhøytidelig markeringer av dagens bragder.   

Oppsummering 

Vi kan slå fast at ultramaratoner er litt for ekstremt for å være en skikkelig team building-aktivitet, men å oppsøke flott natur og gjøre noe helt annerledes og utfordrende sammen, det er både gøy og lærerikt. Etter helga i Skåbu har vi lært hverandre å kjenne på nye måter. Vi kommer definitivt til å gjenta suksessen, med noen justeringer. Om det blir Göteborgsvarvet i mai eller en ny tur til sjøs, skogs eller fjells, det får vi se på – men vi skal uansett ha det minst like gøy neste gang vi skal ut på tur!